Alle bare; «Du skulle ikke prøvd et løp i Europa snart da?» og jeg bare «nei, det er jo så mye fint i Norge!», men plutselig sto jeg å skuet utover Polsk fjell-landskap og lurte på hva jeg hadde i vente.
Det var før sommeren det kom en henvendelse fra Salomon-fotograf Sebastian om ikke jeg hadde lyst til å være med gjengen til Polen. Det hørtes fristende ut med en utenlandstur etter flere år med korona og innenlandsopplevelser. Det er spennende å utvide horisonten hva løp angår og ny spennende natur og nye ukjente mennesker tiltaler meg. Dessuten er det veldig lettvint når noen fikser og ordner all logistikk, så takk til Sebastian og Lukaz for organisering og reiseledelse.
Løpet starter like over midnatt natt til lørdag så vi hadde god tid til å lade, akklimatisere og spise oss opp på fredag. Det å spise seg opp i Polen er ikke noe problem. Maten her har mye av det meste. Det man i Norge litt bokstavelig vil omtale som «smør på flesk» for å si det mildt. Jeg lurer på om jeg noen gang kommer til å føle meg sulten igjen etter dette.
Etter en heftig frokost i hyggelig selskap var noen i reisefølge klar for en luftetur opp i det lokale skianlegget for å se på utsikten. Nydelig vær og en natur som minner om den norske. Men vi vet det lurer både ulv og bjørn i buskene…
Var egentlig fortsatt mett etter den litt heftige frokosten, men vi fikk ned en pizza med trippel ost, bacon og flesk. Og ellers sosa vi rundt og prata om slikt som ultraløpere prater om når de møtes.
Løpet starter 01.00 natt til lørdag. Kunne egentlig skrevet en egen liten avhandling om løp som starter rundt midnatt for etter det siste året har jeg prøvd meg på både Å666, Stranda og nå dette med mildt sakt krevende starttidspunkt. Man prøver og hvile og slappe av hele dagen, men får jo ikke sove, så det er et herlig utgangspunkt for ei våkenatt på stien. En ting er Stranda for der var argumentet å ta de tekniske partiene i dagslys og takk og pris for det. Å666 er det vel kun for at Fulvio jobber for å finne faktorer som gjør det ekstra ille å gjennomføre, men dette løpet har jeg ikke klart å finne noen argument for dette noe ubeleilige starttidspunkt.
Startområdet var i bysentrum og vi var rundt 350 stk til start. Uvant å stå på start med så få kjentfolk rundt seg og smalltalken på polsk går litt trått. Til gjengjeld var det en veldig fin gjeng fra Norge da, om vi ikke var så mange. Både Beate, Ole Jørgen, Alexandra og jeg hadde plassert oss ganske offensivt frem i felt og løp avgårde når starten gikk. Glad over endelig å være i gang. Var vel bare et par stk som dro fra Thomas og meg som startet sammen i løp av første km opp langs asfalten. Så starter bakken og det var en brutal kneik med en steinete sti dekket av 10 cm løv. Dette terrenget skulle være representativt for de neste timene av våre liv. Thomas seg ifra oppover bakken og klok av skade hadde jeg ikke intensjon om å holde ryggen hans til tross for at jeg kanskje hadde sett for meg noen fler km sammen med den norske buketten. Ole Jørgen og Alexandra dro og forbi på lette ben. Så gikk det utfor. Like brutalt som det nettopp hadde gått oppover. De er gode til å stokke bena sine her, på teknisk krevende og bratt sti.
Vi kom ut på et asfaltparti og der var jeg god til å stokke bena, samtidig så jeg ryggen til nordmennene like foran, så jeg innhentet dem og vi pratet og koste oss i hverandres selskap noen km. Men prøv å slå av en prat med en lokal. Han bare ser litt mutt på deg, himler med øya og løper videre i taushet.
Det ble litt trekkspillløping på oss som løp og prata. Noen tok noen dopauser og så fant vi hverandre igjen. Natta var flott med stjerne, en smal måne og ca 5 grader. Vi hadde rett og slett ikke noe å klage på. Aleksandra fikk litt vondt i magen og løp i sitt eget tempo, mens vi tre andre hadde funnet flyten og holdt sammen mot andre CP etter 47 km som vi nådde i grålysningen.
På første CP møtte vi Aleksandra igjen, men hun hadde magesmerter og måtte stå av. Vi fortsatte ut over morgenkvisten gjennom de polske skoger og Åsrygger. Landskapet som var pakket inn i høstfarger var nydelig å løpe i, selskapet var topp og fremdriften god. Hver gang jeg dro frem telefonen for å ta bilder var gutta allerede 50 m foran, så her gjalt det bare å sette det ene benet foran det andre og holde fokus.
Slik holdt vi i grunnen på frem til cp på 80 km. Den var innendørs i et alpinanlegg. Det ble tørre sokker og nydelig pasta. Heller ikke her satt vi veldig lenge. Jeg hadde oppdaget at jeg lå som andre dame og den posisjonen hadde jeg tenkt å holde.
Det nå vel sies at gutta hadde en litt tung dag på stien, mens jeg hadde en av de litt bedre. Sånn sett ble vi et godt team og tempoet passet alle. Jeg kunne nok periodevis løpt noe mer på, men redd det ville betalt seg mot slutten og alle hadde både nytte og glede av samløpingen.
Og det er det ultraløping handler om. Få gode naturopplevelser og utfordre fysiske grenser. For meg betyr det også mye å kunne gjøre dette sammen med folk jeg trives godt sammen med. Jeg har kompiser som jeg løper med og som jeg prøver å si til; «Du må bare løpe! Jeg løper for sent for deg i dag!» hvor svarer blir: «Om jeg kommer på 25. eller 30 plass i dag har jo ingen ting å si. Det er mye hyggeligere at vi løper sammen» Og det setter jeg nok mer pris på en jeg vil innrømme.
Cp etter 100 km lå i en hyggelig liten by. Det var tre km lenger en det sto på løypeprofilen. De ekstra km var seige. Langs asfalten. Ole Jørgen hadde veldig vont i bena og trengte en lengre pause en det Thomas og jeg ville ha, så vi fortsatte uten han. Han sto tilslutt av der etter å ha satt distansepers med 102 km. Det tenker jeg er veldig imponerende i seg selv og takker for følget.
Thomas og jeg rykka stadig nærmere mål. Like før CP på 130 km traff vi Lukaz og Sebastian som fikk knipset noen bilder i skumringen. Det hadde begynt å regne og vi fikk på oss hodelykt og regnjakke før vi tok fatt på de siste km til CP.
Thomas uttalte at «Nå følte jeg egentlig som om vi er på lag jeg» og vi var nok begge litt tilbake i Oslo-Bergen modus. Det å ta vare på hverandre med forsiktige spørsmål og formaninger som «Nå bør du kanskje få på deg noe mer klær?», «Burde ikke du spise litt?» og «Hvordan går det, egentlig?» er hyggelig å få når blodsukkeret er lavt og man begynner å lengte mot mållinjen. Vi hadde 28 km igjen. Det regna tett. Stiene var omgjort til det gjørmebadet arrangøren hadde lovt oss før start. Tåka kom og gjorde navigeringen mer krevende til tross for både merka løype og gpx spor på klokka. Vi var begge slitne, men klarte å holde god fremdrift. Noen av bakkene var bare en eneste gjørmeli så vi skled ned og holdt oss på bena med stavene. Nå begynte det egentlig å bli nok gjørme, og plutselig var vi på siste CP. Det var 13 km gjørmefest igjen til mål, men vi var enige om at vi bare skulle fylle flaskene og «rase» videre. Nå telte vi ned km for km og brått var vi på oppløpssiden. Må innrømme jeg kikket meg over skulderen i frykt for at skulle komme noen ivrige damer å hente meg inn bakfra, men hadde vel rundt 30 min margin til neste.
Vi kom i mål på en delt 23 plass på tiden 22.25. Langt over forventning for min del. Dette var en begivenhetsrik tur altså og det å reise til fremmede steder for å løpe løp frister til gjentagelse. Det var helt fantastisk å bli møtt av Sebastian og Lukaz i mål som kunne ta vare på noen litt slitne løpere. Ja, for jeg var ganske sliten. Har holdt et betydelig høyere tempo en jeg pleier å gjøre på de norske «gnageløpa» og det merkes på både kropp og hode.
Men den aller største prestasjonen på det norske teamet var det Beate som sto for. Hun fullførte løpet og kom i mål på morgenkvisten etter nesten 30 timer i gjørma. Det er rimelig rått med så mange timer alene ute i gjørme, stummende mørke, tåke, regn og vind.
Løpets hjemmeside:
http://www.ultralemkowyna.pl/en/
Vi anbefaler dette!
Gro Siljan Hjukse 